Lonely
I barnehagen og mesteparten av barneskolen hadde jeg mange venner. Alt føltes helt perfekt. Jeg flytta til Arendal da jeg gikk i 5. klasse. Folk i klassen begynte å mobbe meg. Dette fortsatte frem til jeg flytta derfra i 8. klasse. Kallenavn som feks. flodhest sitter fast i minnene mine fra barndommen. Etter at jeg ble tvangsflytta til Nesodden fordi mamma var syk, var jeg aldri alene. Jeg fikk meg raskt nye venner, og jeg gleda meg til å møte dem igjen hver dag. Men ungdomsskolen var ikke bare en dans på roser. Det var da jeg begynte med selvskading, og jeg begynte å få dårlig selvtillit, noe jeg fortsatt sliter med. I tillegg ble lillesøstera mi på 4 år revet vekk fra meg.
Nå går jeg første året på videregående, og jeg har aldri følt meg så alene som det jeg gjør nå. Moren min døde for snart 3 år siden. Den 29. november er det 1000 dager siden jeg snakka med henne sist. Jeg bor i fosterfamilie. Jeg får ikke lov til å feire jul med den biologiske familien min (tanter, onkler, fettere, kusiner og mormor) før jeg er 18. Jeg savner dem utrolig mye.. Jeg savner familien min. Jeg savner den tanta og onkelen jeg en gang hadde. Hva skjedde med dem? Jeg bodde hos dem en stund etter at mamma døde, men ble fort kasta ut. Bestevenninna mi er her heldigvis fortsatt, men hun bor på Nesodden. Alle vennene mine gjør det.
På skolen har jeg kun 1 venn. I hele Oslo har jeg bare 1 venn. På skolen er det bare 1 person som blir glad for å se meg. 1 person som legger merke til hvis jeg er borte. 1 person som gir meg en klem på starten av dagen. Jeg gruer meg til friminuttene hver dag. Frykten av å bli etterlatt alene i klasserommet er stor. Det skjer ofte. Nesten hver dag. Jeg kan snakke med de fleste i klassen, men jeg vil ikke påstå at jeg "kjenner" noen av dem. Ingen av dem kjenner meg eller historien min heller.
Videregående er helt annerledes enn ungdomsskolen. Både positivt og negativt. Det eneste som er positivt er at vi kan gå hvor vi vil i friminuttene, vi kan være inne hvis vi vil, og at vi har "valgt" fag selv. Det negative er så mye mer. På ungdomsskolen hadde jeg mange venner, men nå har jeg ikke det lenger. Jeg hadde to fantastiske lærere som alltid var der for meg når som helst. Jeg føler at lærerne på videregående ikke har forståelse for mine problemer og behov. Alt er borte. Jeg er helt alene i verden.
Til vanlig snakker jeg med psykiatern min 1 gang hver 14. dag. Nå er jeg der 1-2 ganger i uka. Jeg føler at 45 minutter er aaalt for kort. Vi bruker alltid mye lenger tid enn planlagt fordi vi har så mye å snakke om.
